Vi hadde tjent på å fylle norske fjøs med pent stablede dollarsedler fremfor å kjøpe aksjer i utlandet. Selv i løpende priser har vi nå negativ avkastning på statens aksjeinvesteringer i utlandet.  Hvordan kunne dette skje?  

Problemet
Vår investerte kapital kastet ingenting av seg fordi, vel, kapital i de fleste land og anvendelser har kastet uventet lite av seg. Der hvor intet er har selv keiseren tapt sin rett. Uventet lav avkastning på kapital er også hovedforklaringen på økte kredittpremier og stigende antall konkurser.  

Også på utlånssiden skaper en verden med lav kapitalavkastning problemer. Det blir vanskelig å drive kredittvurdering i en verden som står stille. Komikeren Groucho Marx spøkte med at han aldri vil bli medlem av en klubb som ville ha han som medlem. De som vil låne mye til høye renter for å investere i en stagnerende økonomi bør neppe få noe særlig med lån. Banksjefer blir lett pessimister når kundene er for optimistiske.  

Løsningen
Den åpenbare løsningen for problemene med manglende kapitalavkastning er å senke rentene. Vi kan nesten si at å senke rentene til et nivå nær null er å tilpasse rentenivået til dagens virkelighet i kapitalmarkedene. Behov for andre tiltak ville også reduseres jo lavere rentene settes. Med nullrente ville de fleste norske investeringer med normal belåning klart seg fint. Antall konkurser ville ha stupt og misligholdet i bankene ville ha vært lettere å bære.  

De fleste norske økonomer vil si at nullrente er galskap og at ulike stimulanspakker er langt å foretrekke. Mange land har da også introdusert pakker av ulike slag for å bekjempe nedgangstidene, fremfor å senke rentene til null. Det gir store og økende underskudd i offentlig sektor hos mange av våre handelspartnere. Slike underskudd er nødt til å være midlertidig av natur: Ad hoc tiltak for å gi økonomien et løft. Norge er allerede de 1000 tunnelers land og vi må gjerne grave ut 1000 til.

Før eller siden må imidlertid næringslivets egne selvhjulpne vekstmotorer dra økonomien i gang. Trolig vil det skje i løpet av året. Ja, konjunkturene er sjeldent vanskelig, men tiltakene og rentekuttene er også omfattende. Etter hvert som økonomien bedres vil kapitalavkastningen stige. Rentene kan da normaliseres.  

Hvis alt går galt
Hva gjør vi hvis verken lave renter eller tiltakspakker virker? Etter en periode med lav vekst og store underskudd i offentlig sektor ville det beste vært å holde rentene under null fordi negative renter gir fallende statsgjeld. Haken ved en slik ønsket strategi er selvfølgelig at verdens ulike småsparere da vil følge læren til onkel Kristian: fyll din skoeske. Der holder du nullen. Det blir vanskelig å skape negative renter så lenge salg av skoesker og utleie av bankbokser tillates.  

Myndighetene har imidlertid et våpen som sprenger selv den stolteste skoeske. Hvis alt feiler og vi havner i en verden med null renter, null vekst og problematisk gjeldsgrad er den endelig løsningen klar: inflasjon. Nådestøtet mot skoesker, sparegriser og bankbokser er og blir inflasjon. 

Lenge etter at Kristian døde fant vi skoesken i fjøset. Nederst, under myntene, lå en fem hundre krone seddel fra 1950-tallet. Der hadde den trolig ligget i 20-30 år. Like vakker som da den ble trykket, men nær verdiløs i forhold til kjøpekraften holdt  da den forlot trykkeriet.  

Jo mer problematisk statsgjelden blir for de store økonomiene, desto mer unngåelig blir en ny rund med høy global inflasjon. Da kommer selv onkel Kristians investeringsstrategi til kort.